Det ble startet bygging av ny låve i 1946. Det skulle bygges en heislåve som ble ansett å være den mest funksjonelle på den tiden, men den ble aldri ferdigbygget. Grunnet planer om at prestegården skulle benyttes til landbruksskole for småbrukere, ble byggingen av den nye låven stoppet under byggeprosessen midt på sommeren. Av kontraktsmessige årsaker ble låven derfor provisorisk ferdigbygget, og den skulle rives igjen om 2 år fordi det ikke ville være behov for en slik låve etter de nye planene.

Fra et referat skrevet i 1961 beklages det at det har gått 13 år uten at noe har skjedd i forhold til planene om lærerskolen. Der anføres det som en av grunner at småbrukere ikke har tid og anledning til å sitte på skolebenken.

Det ble ikke noe av planene om landbruksskole for småbrukere, og låven ble heller ikke ferdigbygget slik som opprinnelig planlagt. 

I stedet for å bli en funksjonell låve, ble det en tungvint arbeidskrevende låve, bla annet fordi områder som skulle benyttes til lagring av fôr, ble benyttet til fjøs. 

Det ble ikke avsatt midler og heller ikke bevilget penger til vedlikehold av den provisoriskbygde låven.  

Dette satte etter hvert tydelige spor, og slik den nå så ut, var det mange som ville fjerne hele låven, da den så falleferdig ut. Akershus fylke hadde gitt kr 100 000 til nedriving/brenning.

Rådsmøtet hadde museumsbestyrer Tom Bauer fra Gamle Hvam som foredragsholder i 1993

. Han snakket om bevaring av uthus på en gård. 

Dette tente forsamlingen. Synet på låven snudde fra ”BRENN” til ”BEVAR” og den utvendige restaureringen ble planlagt og påbegynt.

I 1996 sto låven ferdigrestaurert, utvendig.

Skogeierne i Aurskog ga tømmer slik at en kunne legge golv i 2.etasje.

St.Hans 1999 kunne låven innvies og siden har den vært flittig brukt av nærmiljøet.

Gjenstandene som er utstilt i østre del av 2.etasje, viser redskap til bruk i gammel tømmerdrift og ellers gårdsdrift på en gammel gård, så som  hestekjøretøy både til arbeid og transport og eldre traktormodeller.  Det meste er gitt av en gårdbruker i bygda, som også var aktivt med i restaureringsarbeide.

Første etasje inneholder et rom i murstein -stall-fjøs. Her er det nå innredet en populær loppebutikk.

Ellers er denne etasje delt med en akse øst-vest . Bakre del, den som vender mot syd, var tidlig tenkt som utstillingsbåser, der lag/foreninger kunne innrede avlukker til utstilling av sine gjenstander

. Dette er nå en realitet.

Privat lånekapital , BU-midler og stor dugnadsinnsats muliggjorde dette store restaureringprosjektet.

Møkkakjelleren  har betong-golv, nytt, innlagt lys og tjener som oppbevaringsplass for gammel gårdsredskap.  

Ansvaret for husene på tunet ble fordelt mellom foreningene i stiftelsen. Husflidslaget fikk ansvar for Grisehuset innvendig. I 1999 ble huset ryddet, og i løpet av 1999 og 2000 ble restaurering av taket gjennomført. Det ble oppnevnt en grisehuskomite i 2001 med leder Annie Sørli.

Skauen Husflidslag så mulighet for å bruke huset til forskjellige verksteder. Men de hadde også et stort restaureringsarbeide foran seg. I 2002 var tømmermester Per Ivar Moen på befaring og kom med forslag til tiltak. Akershus Fylkesmuseum var på befaring i 2004 og skrev en rapport med gode råd angående murerarbeide, luftfuktigheten , elektrisk anlegg og innlagt vann. Mye dugnadsarbeide er gjennomgangsmelodien på Aur også når det gjelder dette huset, men faglig hjelp er også nødvendig.

Et legat på kr 55 000 står til disposisjon for restaurering. 

I 2005 blir all gammel jord fra gjødselkjelleren fjernet. Selve restaureringsarbeidet startet senhøstes med å legge nye jernbjelker på nye lecasøyler i kjelleren for å sikre gulvet . Sørveggen som var i ferd med å rase ut, og ble sikret og reparert. Alle vindusrammene ble tatt ut, pusset, lakkert og glasset.

I 2006 begynner man å planlegge utsalg av husflidsprodukter i grisehuset alt fra sommeren av

. De siste dugnadsarbeidene vasker tak og pusser og kalker murvegger og legger nytt golvet.

I 2010 ble resten av bygget er ferdig. Skillevegg er revet og nytt golv er støpt.

Husmor-rollen i en selvbergingstid er en ny utstilling på Aur. Den åpnet den 24. juni 2017 og vil være åpen i sommerhalvåret når det er aktiviteter på Aur. Med utstillingen på Stabburet ønsker vi å vise husmorens viktige rolle.I respekt og beundring for våre formødre, håper vi at gjenstander og tekst kan fortelle noe om hvordan livet på en gård var.

Husmor-rollen og arbeidet hennes var uforandret opp til ca. 1950. Da begynte det å komme hjelpemidler og økonomi til gradvise forandringer. Husmora på en stor gård var som en bedriftsleder. Hun hadde flere til å hjelpe seg, men måtte selv kunne oppgavene, og delta i arbeidet for å ha oversikt. Hennes planlegging gjennom året var viktig for gårdens trivsel. Hun måtte ta vare på råvarene når de var tilgjengelig, konservere, og sørge for at en ikke gikk tom for mat, og alltid ha noe på «VARASTYRE» Hun hadde ingen butikk hvor hun kunne kjøpe det hun manglet. Kvinnene hadde en svært viktig stilling og mange gjøremål på en gard i det gamle bondesamfunnet. Kvinnenes arbeidsdag var lang. De var «først oppe og sist i seng».

Bondekvinnene har opplevd sin stilling forskjellig alt etter hva som ble produsert på garden, hvor stor den var, hvor mange mennesker de hadde ansvaret for osv

. Kvinnene hadde ansvar for matforrådet, og grepet om nøkkelen til Stabburet. Når en tenker på mange mennesker som skulle føs på en gard, er det ikke rart at de hadde respekt og autoritet. Det å lage i stand mat til alle som bodde på gården, var ikke noen liten jobb. I gamle dager kunne nesten ingenting kjøpes i butikken, slik at en måtte lage alt fra bunnen av de råvarene en hadde. Alle skulle de ha det daglige brød, ikke bare én, men fire-fem ganger om dagen. Det første måltidet var ved seks tida, og det siste ved syv-åttetida om kvelden. Kjøkkenet var stedet der en lagde i stand maten og der en spiste. Det ble dermed et viktig arbeidssted for husmoren og tjenestejentene, som hadde ansvaret for å lage maten, samtidig som det var et samlingssted for alle som bodde på gården. På de fleste gårder spiste nok også tjenestefolkene sammen med bondefamilien . Bare på de aller største gårdene, med mange tjenestefolk, spiste de for seg selv. Det fantes sjølsagt ikke oppvaskmaskiner eller kjøle- og frysemuligheter i huset. Vann til oppvasken og vask forøvrig måtte bæres inn fra brønnen og varmes på en vedovn.

Bygget i 1703, men midtre og vestre del kan være en ennå eldre bygning som fikk et tilbygg i østre ende i 1703. I 1727 ble huset "forsynt med bordklædning" og fikk senere et tilbygg i nordvestre hjørne.

Ved en restaurering i 1929 ble det innredet melkebod og bryggerhus med bakerovn i tilbygget med nordøst, der det nå er innredet er "moderne" kjøkken . Slik huset nå fremstår er det svært lite forandret fra den gang det ble bygget. De restaureringer som er gjort i de 300 årene det har stått, har ikke vært omfattende.

Den fredede hovedbygningen på gården er fra 1856

. Lorents Witrup Schønheyder var prest i Aurskog da bygningen sto ferdig.

I 1974/75 ble det foretatt en omfattende ombygging av huset innvendig og 4 takarker ble fjernet. Huset mistet sitt opprinnelige preg ved at blant annet inndelingen av rommene  ble endret til en stor stue/forsamlingssal.

Det foreligger 3 tegninger av 1 etasje fra 1970, 1975,1991 .

Bygningen har huset bygdas prester frem til 1991, da ny prestebolig ble bygget i Schønheyders vei ved Nordjordet. Etter dette er hovedbygningen tatt i bruk til bl a menighetsarbeid,kulturarrangement og utleie.

Bygningen gjennomgikk betydelig restaureringsarbeid i i 2005-2006, finansiert med midlert fra Riksantikvaren, Norsk kulturminnefond, samt egenkapital.

Deler av hovedbygningen leies i dag ut til Aurskog-Høland kommune og benyttes som prestekontor.